Hvem bestemmer hva det skal forskes på?

Dette er åpenbart ikke tilfredsstillende, så hvorfor er det blitt slik?

En grunn er at det forskerne studerer blir skjevprioritert av eksterne grunner. [22] Legemiddelindustrien, for eksempel, utfører forskning ut fra sin primære målsetting – å oppfylle sitt overordnede ansvar overfor aksjeeiere om å skape overskudd. Firmaets ansvar overfor pasienter og leger har andreprioritet. Forretningsvirksomhet drives frem av det som er stort på markedet – det kan være kvinner som lurer på om de skal ta hormonbehandling eller mennesker som er deprimerte, urolige eller har smerter.

Likevel er det sjelden at en slik kommersiell tilnærming har ført til nye og viktige behandlingsmetoder de siste tiårene, selv for lidelser med et “massemarked”. I stedet har legemiddelindustrien produsert mange svært like medikamenter – såkalte ”me too”-preparater. Dette blir som den gang det eneste brødet som fantes i supermarkedene var uendelige varianter av hvitt brød.  Det er derfor ikke overraskende at legemiddelindustrien bruker mer penger på markedsføring enn på forskning.

Men hvordan klarer bransjen å overtale de som foreskriver medisiner til å bruke de nye produktene fremfor eksisterende og billigere alternativer?

En vanlig fremgangsmåte er oppdrag om et utall små forskningsprosjekter som viser at de nye medisinene er bedre enn ikke å bruke noe i det hele tatt, samtidig som det ikke gjøres forskning på om de nye medisinene er bedre enn dem som allerede finnes. Dessverre har ikke bransjen særlige problemer med å finne leger som er villige til å bruke sine pasienter i et slikt formålsløst prosjekt. Og de samme legene ender gjerne opp med å foreskrive produkter som blir studert på denne måten. [23] I tillegg har myndigheter som godkjenner legemidler, ofte gjort problemet verre ved å insistere på at de nye medikamentene skal sammenliknes med placebo i stedet for eksisterende behandlinger som har effekt.

En annen strategi er bruk av skyggeskrivere. Det betyr at en profesjonell skribent skriver en tekst som offisielt har en annen person som forfatter. De fleste har sett ”kjendisbiografier” som åpenbart er skrevet av en skyggeforfatter. Men skyggeskrevet materiale finnes også i akademiske publikasjoner – og kan få bekymringsfulle konsekvenser. Noen ganger engasjerer legemiddelfirmaene kommunikasjonsbyråer til å forberede artikler som ikke overraskende fremstiller legemidlet i et gunstig lys.

Når artikkelen er ferdig, hyres det inn enn fagperson i akademisk stilling som “forfatter” før den sendes til publisering. Kommentarartikler er spesielt populære i denne sammenheng. Legemiddelbransjen har også kastet sine øyne på tidsskriftsbilag – det er separat innbundne publikasjoner som, selv om de har samme navn som modertidsskriftet, ofte blir sponset av bransjen og gjerne ikke har gjennomgått en så grundig fagfellevurdering som artikler i hovedtidsskriftet. [24]

Markedsbudskap som blir laget og fremmet på en slik måte, har gjort at det er blitt lagt altfor stor vekt på produktenes fordeler, mens skadelige effekter er tonet ned.

Legemiddelselskaper setter også inn annonser i medisinske tidsskrifter for å markedsføre sine produkter. Det er vanlig at disse annonsene har referanser til kildedokumentasjon som belegg for påstandene de kommer med. De kan virke overbevisende ved første øyekast, men bildet blir et annet når dokumentasjonen granskes for seg selv.

Selv når dokumentasjonen er fra randomiserte forsøk – som annonseleserne godt kan tro er pålitelige – er ikke alt slik det gir seg ut for. Når forskere har analysert annonser i ledende medisinske tidsskrifter for å se om dokumentasjonen fra den randomiserte studien stod i forhold til påstanden, har de oppdaget at bare 17 % av studiene som ble referert, var av god kvalitet og underbygde påstanden om det aktuelle legemidlet, og var ikke sponset av legemiddelfirmaet selv. Det er også kjent at forskning som blir sponset på denne måten, har større sannsynlighet for å få et positivt utfall for selskapets produkt enn uavhengig finansiert forskning. [25, 26]

Kommentarartikler i prestisjefylte medisinske tidsskrifter som The Lancet [27] har satt søkelyset på de tvilsomme motivene til noen av dem som er engasjert i klinisk forskning og den i økende grad betenkelige forbindelsen mellom universiteter og legemiddelindustri. En tidligere redaktør av New England Journal of Medicine har stilt følgende spørsmål uten omsvøp: “Er akademisk medisin til salgs?” [28]

Kommersielle prioriteringer er ikke den eneste usmakelige innflytelsen på medisinsk forskning som overser pasientenes interesser. Mange mennesker innenfor universiteter og finansieringsinstitusjoner mener at bedre folkehelse sannsynligvis stammer fra forsøk som avdekker grunnleggende sykdomsmekanismer. Derfor utfører de forskning i laboratorier og med dyr. Selv om det uten tvil er behov for slik grunnforskning, er det veldig lite dokumentasjon som rettferdiggjør at den får så mye større andel av forskningsmidlene enn forskning på pasienter. [29, 30] Likevel har konsekvensen vært at man har pøst på med laboratorieforskning uten å gjøre en ordentlig vurdering av hvor relevant den er for pasientene.

En grunn til denne fordreiningen er opphausingen av de kliniske fremskrittene som man håper grunnforskningen, og særlig genetisk forskning, vil gi.

Den fremstående legen og genforskeren Sir David Weatherall uttalte dette i 2011: ”Mange av våre mest dødelige sykdommer gjenspeiler påvirkningen fra et stort antall gener uten særlig virkning, kombinert med viktige impulser fra våre fysiske og sosiale omgivelser. Dette arbeidet gir verdifull informasjon om enkelte sykdomsprosesser, men understreker også de individuelle og varierende sykdomsmekanismene som ligger til grunn for lidelser. Det er klart at skreddersydde medisinske tjenester ut fra den enkeltes genetiske forutsetninger ennå er langt unna.” [31]

Nå når det er gått mer enn femti år siden DNA-strukturen ble oppdaget, virker det som om kakofonien av påstander om helseeffekter på et tidlig stadium gjennom ”den genetiske revolusjon” har dempet seg noe. Virkeligheten begynner å synke inn. En forsker som snakket om mulighetene for at genforskning skal kunne bidra til å utvikle nye medisiner, uttalte: ”Vi har kommet til nøkternhetens tidsalder … genetiske aspekter må ses i sammenheng med andre faktorer, blant annet miljø og klinisk bruk av medisiner. Bare fordi en medisin ikke virker for én pasient, betyr ikke det at individuell genetisk respons er årsaken.” [32]

Og en leder i det naturvitenskapelige tidsskriftet Nature, som markerte 10-årsjubileet for sekvensering av det humane genom, kommenterte ”… det har vært visse fremskritt når det gjelder legemidler for spesifikke genetiske defekter som man har funnet i enkelte former for kreft, for eksempel, og i noen sjeldne arvelige sykdommer. Men kompleksiteten av post-genom biologi har knust alle tidlige håp om at denne bekken av behandlingsmuligheter skulle bli til en elv.” [33]

Det finnes rett og slett ingen forsvarlig måte å unngå godt utformet pasientforskning når man skal prøve ut teorier basert på grunnforskning. Dessuten skjer det altfor ofte at slike teorier ikke blir fulgt opp for å finne ut om de kan være nyttige for pasienter. Det er mer enn tjue år siden forskere kartla den genetiske defekten som forårsaker cystisk fibrose, men likevel stiller mennesker med denne diagnosen fremdeles det grunnleggende spørsmålet: Når vil de få helsemessig utbytte av denne oppdagelsen?

Også når forskningsprosjekter virker relevant for pasienter, synes det som om forskere ofte overser pasientenes bekymringer når de utformer sine forsøk. Et talende eksempel på det er lungekreftspesialister som ble spurt om de ville deltatt i en av de seks lungekreftundersøkelsene som kunne ha vært aktuelle, dersom de satte seg i pasientenes sted. Mellom 36 og 89 prosent svarte at de ikke ønsket å delta. [34]

Det samme gjaldt kliniske forsøk på psoriasis – en kronisk og invalidiserende hudlidelse som påvirker ca. 125 millioner mennesker på verdensbasis. På dette feltet har pasientenes interesser blitt dårlig ivaretatt. [35, 36] For eksempel har psoriasis-foreningen i Storbritannia funnet ut at forskere har insistert på å bruke et skåringssystem i flere studier som i det store og hele ikke er anerkjent for å kartlegge effekten av ulike behandlingsmetoder. En av manglene i skåringssystemet er at det konsentrerer seg om å måle hele området med infisert hud og tykkelsen på lesjonene, mens pasientene ikke overraskende er plaget av lesjoner først og fremst i ansiktet og håndflatene, og på fotbladene og kjønnsorganene. [37]

Kommentarartikler i prestisjefylte medisinske tidsskrifter som