Bistå slik at folk holder seg til den tildelte behandlingen

Forskjeller i intendert og faktisk behandling kan skje på andre måter, noe som kan komplisere fortolkningen av behandlingsstudier. Forskningsdeltakere skal ikke nektes medisinsk nødvendig behandling. Når man håper på en fordelaktig, men ennå ikke påvist effekt av en ny type behandling, og denne blir undersøkt i en rettferdig studie, skal derfor alle pasienter som deltar, få en forsikring om at de vil få en behandling som er effektiv og innarbeidet.

Hvis man i en studie vet hvilken behandling pasientene får, åpnes det for forutinntatthet på forskjellig vis. Det kan være at pasienter og leger føler at personer som er plukket ut til en ”ny” behandling, har vært heldige, noe som gjør at de ubevisst overdriver fordelene med denne behandlingen. Motsatt kan både pasienter og leger føle at de som er plukket ut til å få ”gammel” behandling, har vært uheldige, og denne skuffelsen kan medføre at de undervurderer eventuelle positive effekter.

Vet leger hvem som får hva, kan de også gi pasienter som får “gammel” behandling, en annen behandling i tillegg for å tilby en slags kompensasjon for det de har gått glipp av med den nye og udokumenterte behandlingen. Å benytte slik tilleggsbehandling for pasienter i én gruppe, men ikke i en annen, forvansker evalueringen av den nye behandlingen. Det oppstår en risiko for at sammenlikningen blir skjev og resultatet villedende. En metode for å redusere forskjellene mellom sammenlikninger av intendert og faktisk behandling er å legge til rette for at ny og gammel behandling likner både i utseende, smak og lukt.

Dette gjøres når en behandling der man håper på en positiv effekt, sammenliknes med en behandling uten aktive ingredienser (”narremedisin” eller placebo). Den er utformet for å se ut, lukte, smake og kjennes som den “egentlige” behandlingen. Dette kalles “blinding” eller “maskering”. Kan man oppnå “blinding” (i mange tilfeller er det umulig), vil pasientene i de to gruppene gjerne skille seg ut kun på ett område, nemlig om de er plukket ut til å få den nye behandlingen eller til bare å få placebo. Dermed vil helsepersonellet ha mindre mulighet til å si om deres pasienter har mottatt den nye behandlingen eller ikke. Dersom verken leger eller pasienter vet hvilken behandling som er gitt, kalles dette for “dobbeltblinding”. Som en konsekvens vil pasientene i de to gruppene ha lik motivasjon for å fortsette med behandlingene de er satt opp på, og det vil være større sjanse for at studie- og helsepersonell behandler alle pasientene på samme måte.