3: Statistikk er forvirrende – må pasientene virkelig sette seg inn i tall?

Måten tall blir presentert på, kan virke avskrekkende – eller rett og slett villedende. Men hvis du virkelig ønsker å sammenlikne en behandlingsmetode med en annen, eller finne ut hvordan tilstanden din påvirker andre som deg, vil tall alltid være en del av bildet. Men noen tallpresentasjoner er mer nyttige enn andre.

For at tallene skal være mest mulig forståelige for lekfolk (og også leger!), er det best å bruke frekvenstall. Det betyr å benytte faktiske og hele tall. Derfor er det bedre å si 15 personer av 100 enn 15 %. Det er også nyttig å presentere tallene ikke bare med ord, men også i en eller annen grafisk fremstilling – for eksempel fargekodede stolpe- og kakediagrammer, figurer av mennesker/smilefjes etc., og også tabeller. Å fremstille data og tall slik betyr at flest mulig kan forstå hva dataene betyr og dermed bruke slike grafiske verktøy i sine avgjørelser.

What will happen to 100 people like you in the next 10 years? (Click to enlarge)

Her brukes stolpediagram til å forklare innvirkningen av blodtrykksmedisiner på risikoen for hjertesykdommer og slag hos pasienter med høyt blodtrykk over en tiårsperiode. [3]

Av 100 personer med høyt blodtrykk som ikke tar behandling, vil 13 forventes å få hjertesykdom eller hjerneslag de neste ti årene.

Hvis alle 100 personer tok blodtrykksmedisin A, ville bare 11 av dem bli rammet av disse sykdommene – og to av dem ville unngå å bli syke.

Hvis alle 100 hadde tatt blodtrykksmedisin B, ville 10 fått hjertesykdom/hjerneslag mens tre ville unngått det. Det er klare og forståelige opplysninger, men likevel blir slike enkle tall ofte rapportert på en måte som bare statistikere forstår.

La oss nå se på hvordan tallene fungerer i en tabell i stedet for et stolpediagram. I dette eksemplet vil vi konsentrere oss om den bedre behandlingen, nemlig medisin B:

Vi legger inn det faktiske antallet og fyller ut informasjonen.

Uten behandling er risikoen for hjertesykdom eller hjerneslag 13 % (eller 13 av 100), mens med medisin B er risikoen 10 % (eller 10 av 100) – en forskjell på 3 % (eller 3 av 100). Siden medisin B forhindrer 3 tilfeller av de 13 tilfellene med hjertesykdom eller hjerneslag, utgjør det en relativ risikoreduksjon på 3/13 eller rundt 23 %. Da kan vi si at med behandling er det en absolutt risikoreduksjon på 3 %, mens den relative risikoreduksjonen er på 23 %. Dette er to forskjellige måter å uttrykke den samme tingen på.

Den relative risikoreduksjonen er alltid et høyt tall – og noen ganger atskillig høyere – og vekker dermed gjerne større oppmerksomhet. Hvis du altså ser en overskrift som sier ”23 % reduksjon i antall slagtilfeller” forteller det deg svært lite – fordi det sier ingenting om hvor mange mennesker som totalt sett er rammet, eller om tidsrommet, eller det viktigste: Hvor stor risikoen for hjerneslag er uten noen form for behandling. Antakelig er dette tallet den relative risikoreduksjonen (men det må du sjekke ut).

Tallene er noen ganger svært forskjellige. Ta for eksempel beskrivelsen av en prostatascreeningstudie i en avis. Det virker enormt når det står: ”Kan redusere dødeligheten med 20 %”. Resultatene kunne også vært presentert som ett forhindret dødsfall pr. 1410 mennesker (eller så lite som 0,07 %, dvs. sju premature dødsfall som er forhindret pr. ti tusen undersøkte personer). 20 % er den relative risikoreduksjonen, mens 0,07 % er den absolutte risikoreduksjonen. Det siste prosenttallet er mye mindre på grunn av den lave dødeligheten som skyldes prostatakreft – og tallet ville antakelig ikke ha nådd opp til avisoverskriftene. Saken er at hvis en påstand i en overskrift virker svært optimistisk, så er den nok nettopp det! [4]

Tall spiller altså en rolle, og hvis de blir presentert på en god måte, kan de hjelpe pasienter til å ta en avgjørelse. De bør ikke nøle med å spørre legen om han eller hun kan forklare resultatene på en forståelig måte – med visuelle hjelpemidler for å få frem poengene hvis nødvendig. Dersom man skal ta en felles avgjørelse om behandlingsmetode, må både lege og pasient ha det klart for seg hva tallene faktisk betyr.