Benmargstransplantasjon

Selv om deformerende kirurgi ble avskaffet, forsvant ikke tankegangen om at ”mer er bedre” ­- langt derifra. I løpet av de par siste tiårene av det 20. århundre har det kommet en ny behandlingsmetode som omfatter høye doser kjemoterapi, etterfulgt av benmargstransplantasjon eller ”stamcellestøtte”. En rapport i New York Times i 1999 oppsummerte bakgrunnen for dette:

”Leger fjerner noe av benmargen eller røde blodceller fra pasienten og gir henne enorme doser giftige preparater for å ødelegge benmargen i kroppen. Håpet er at de høye dosene også tar knekken på kreften, og at den uthentede benmargen, når den tilbakeføres til kroppen, gjenoppbygges såpass raskt at pasienten ikke dør av en infeksjon. En variant av denne fremgangsmåten med benmargsdonasjoner var for lengst blitt etablert som en effektiv metode for blodkreft, men det var fordi kreften satt i margen som ble erstattet. Bruken av denne behandlingen mot brystkreft hadde en helt annen ­ og udokumentert ­ begrunnelse.” [9]

Særlig i USA presset tusenvis av desperate kvinner på for å få denne svært ubehagelige behandlingen av leger og sykehus, selv om så mange som fem av 100 pasienter døde etter behandlingen. Mange tusen dollar ble brukt, også en del fra pasientenes egen lomme. Til slutt fikk enkelte pasienter tilbake summen de hadde betalt fra sine forsikringsselskap som ga etter for kravet, selv om det ikke fantes belegg for at behandlingen var virksom. Mange sykehus og klinikker tjente gode penger på denne virksomheten. I 1998 tjente en helsevirksomhet 128 millioner dollar, først og fremst fra sine kreftsentre som tilbød benmargstransplantasjoner. For amerikanske leger var det en lukrativ kilde til inntekter og prestisje, og det ga rikelig anledning til å produsere publikasjoner. Pågående krav fra pasientene fyrte opp under dette markedet. Det var hard konkurranse mellom amerikanske sykehus for å tilby behandlingen, og de annonserte tilbudspriser. Disse tvilsomme programmene var blitt en melkeku for virksomheter som behandlet kreftpasienter.

Ubegrenset tilgang til slike udokumenterte behandlinger hadde en annen alvorlig ulempe: Det ble ikke igjen nok pasienter til å delta i studiene som sammenliknet disse behandlingene med vanlige behandlinger. Dermed tok det mye lenger tid enn beregnet å få pålitelige svar.

Til tross for problemet med å skaffe til veie objektiv dokumentasjon under et slikt press, ble det gjennomført noen studier, og andre ble gransket  kritisk. En systematisk oversikt i 2004 over akkumulerte resultater av tradisjonell kjemoterapi, sammenliknet med kjemoterapi i høye doser etterfulgt av benmargstransplantasjon, for pasienter med brystkreft fant ikke overbevisende nytteeffekter. [10, 11]