Intensiv behandling mot brystkreft

Behandlingene for brystkreft – som så ofte omtales i nyhetene – kan gi oss en særlig nyttig lærepenge om farene ved å anta at mer intensiv behandling nødvendigvis må være av det gode.

I løpet av det 20. århundret og inn i det 21. har kvinner med brystkreft både stilt krav om og gjennomlevd noen ufattelig brutale og smertefulle behandlinger. Noen av disse behandlingene – kirurgisk og medisinsk – har gått langt utover det som har vært nødvendig for å takle sykdommen. Men de har utvilsomt vært populære både hos enkelte pasienter og deres leger. Pasientene var overbevist om at jo mer radikal og giftig behandlingen var, desto større var sannsynligheten for at sykdommen ville bli overvunnet.

Det har tatt mange år for leger og pasienter som har utfordret det tradisjonelle synet på sykdommen, å få snudd denne feilaktige oppfatningen. De har ikke bare måttet frembringe pålitelig dokumentasjon for å bekjempe myten om at “mer er bedre”, men har også måttet tåle å bli latterliggjort av andre leger og pasienter og bli motarbeidet av kliniske spesialister.

I dag er det frykt, paret med troen på at mer må være bedre, som fremdeles bestemmer valg av behandlingsmetoder, selv om det ikke er dokumentert at disse er mer nyttige enn enklere løsninger. Det gjelder også når man vet at skadene er betydelige, og at behandlingen kan være dødsårsak i seg selv. En slik holdning fører fremdeles til at enkelte pasienter og deres leger ber om ”tradisjonell” og deformerende kirurgi. Andre velger kjemoterapi i høye doser med dens velkjente plagsomme og smertefulle bivirkninger, eller Herceptin, som kan medføre alvorlige hjerteproblemer, selv når enklere behandling vil være tilstrekkelig. Hvorfor er det slik?