Screening-sirkuset

En nylig pensjonert professor i nevrologi hadde lenge interessert seg for hvordan man kan forhindre hjerneslag. I 2009 fikk han vite at noen naboer hadde fått en brosjyre med invitasjon til en screeningundersøkelse for å avdekke slagrisiko og andre komplikasjoner knyttet til hjerte-/karsykdommer. Brosjyren kom fra et selskap som utførte slike hjerte-/karundersøkelser. Firmaet annonserte at man kunne møte opp i en lokal kirke (og betale 152 pund eller ca. 1400 kr) for en rekke tester. Den pensjonerte professoren ble ganske nysgjerrig – ikke minst fordi noe av informasjonen i brosjyren var feil – og han bestemte seg for å gå selv.

 ”Først var det en undersøkelse for aortaaneurisme [utvidelse av hovedpulsåren som frakter blodet fra hjertet] med ultralyd. Testen ble utført av en kvinne som ikke ønsket å snakke om hvilke konsekvenser det ville ha å få påvist aneurisme. Deretter var det måling av blodtrykk i ankel og arm ’for problemer med blodomløpet’ … etterfulgt av en ekstra bonus som ikke hadde med hjerte-/karsystemet å gjøre: osteoporose-undersøkelse av ankelen min. Så fulgte … elektrokardiografi (EKG) for å finne ’problemer med de to øverste hjertekamrene’ … Til slutt var det ultralydskanning av carotis [halspulsåren] for å avdekke ‘avleiringer’. Når jeg spurte hva konsekvensene av dette ville være, sa de at det kunne dannes blodpropper som ville kunne forårsake hjerneslag. Når de ble presset til å fortelle meg hva slags behandling jeg ville kunne få, ga de meg en vag forklaring om blodfortynnende medisiner, men ingenting om operasjon før jeg spurte direkte om det også var en mulighet, og det var det jo. ’Kan det være risikofylt?’ spurte jeg uskyldig. Svaret var at en eventuell risiko måtte kartlegges av min fastlege. Fantes det unormale funn, kunne jeg konsultere ham/henne for å få en fullstendig gjennomgang.

Alt dette ble gjennomført i et åpent lokale (bortsett fra aortaaneurisme-testen). Det så ikke ut til at det fantes leger der, og teamet var ikke særlig villig til å innlate seg på en diskusjon om implikasjonene av falske positive eller falske negative resultater, prognosen for eventuelle unormale tilstander eller ulemper og fordeler med noen av behandlingene.

Dette var bare en screeningundersøkelse, verken mer eller mindre, som ble gjort for å tjene penger. Resultatet ville lande i fanget på meg innen 21 arbeidsdager, og fastlegen min ville få jobben med å sortere ut de følelsesmessige og fysiske konsekvensene av en eventuell sykelig tilstand … Det er ikke til å unngå at et slikt screening-sirkus virvler opp angst hos sårbare personer uten at man får diskutert saken, og uten at firmaet tar noe som helst ansvar for konsekvensene av de sykdommene de måtte finne.”

 

Warlow C. The new religion: screening at your parish church. BMJ 2009;338:b1940