Formålet med screening og hvorfor dokumentasjon er viktig
De eksemplene vi allerede har gitt her, viser at før vi stuper ut i omfattende masseundersøkelser, er det nyttig å stoppe opp et øyeblikk for å vurdere hovedpoengene med screeningprogrammer og minne oss selv på hva de er ment å skulle oppnå. Personer som får tilbud om screeningundersøkelse, har ikke – eller har ikke registrert – noen symptomer eller tegn på den aktuelle sykdommen, og har ikke søkt medisinsk hjelp på grunn av den. Formålet med en masseundersøkelse av individer eller befolkningsgrupper er å redusere risiko for død eller dårlig helse i fremtiden. Personene får tilbud om en test som er ment å kartlegge hvem som vil kunne ha nytte av behandling. [1, 21] Formålet med en screeningundersøkelse er ikke bare å kunne diagnostisere en sykdom på et tidligere stadium – det vil kanskje ikke hjelpe noen som helst, og det kan til og med være skadelig.
Hovedkriteriene for å kunne vurdere verdien av en screeningundersøkelse ble sammenfattet i en WHO-rapport i 1968. [22] Kriteriene er blitt videreutviklet for å gjenspeile hvordan helsetjenester gjennomføres i dag. Personer som blir spurt om de vil være med i en screeningundersøkelse, trenger tilstrekkelig og balansert informasjon om den aktuelle testen – som innebærer eventuelle ulemper, konsekvenser og begrensninger, i tillegg til mulige fordeler – slik at de kan ta en informert beslutning.
Hovedpunktene kan oppsummeres ved å slå fast at en screeningundersøkelse bare bør gjennomføres dersom:
- Sykdommen man vil avdekke, er viktig for allmennhelsen – for eksempel hvis den er alvorlig og/eller påvirker et stort antall mennesker
- Det er mulig å fastslå tidlige stadier av sykdommen
- Det finnes en effektiv og akseptabel behandling for tilstanden, slik at det er sannsynlig at screeningundersøkelsen har betydning for utfallet
- Det finnes en validert og pålitelig test for tilstanden som er akseptabel for dem som får tilbud om screeningundersøkelse
- Screeningprogrammet har høy kvalitet og er kostnadseffektivt i den sammenhengen den utføres i
- Informasjonen som er gitt, er objektiv, godt dokumentert og tydelig når det gjelder eventuelle ulemper (for eksempel overdiagnostisering som fører til overbehandling), i tillegg til mulige fordeler
- Invitasjonen til screeningundersøkelsen ikke er insisterende – det vil si at den må gi uttrykk for at det kan være fornuftig å takke nei
- Faren for fysiske og psykiske ulemper hos dem som får tilbud om screening, sannsynligvis er mindre enn sjansen til å oppnå fordeler
- Det er tilstrekkelig tilgang til tjenester for å diagnostisere og behandle unormale tilstander som screeningundersøkelsen avdekker
Disse kriteriene understreker vårt budskap på begynnelsen av dette kapitlet, nemlig at enhver avgjørelse om å sette i gang en screeningundersøkelse må basere seg på grundig dokumentasjon, ikke bare om nytten, men også om de potensielle farene en slik undersøkelse medfører.