Etisk slagside

”Hvis en kliniker prøver ut en ny behandling med tanke på å studere den grundig, evaluere utfallet og så publisere resultatet, driver han eller hun forskning. Deltagerne [sic] i denne typen forskning anses å ha behov for spesiell beskyttelse. Protokollen må evalueres av Instututional Review Boards (IRB) [tilsvarende forskningskomiteer i Europa]. Skjemaet for informert samtykke blir saumfart og det kan være at forskningen ikke blir tillatt.

På den annen side kan en kliniker prøve ut denne nye behandlingen uten noen intensjon om å studere den, rett og slett fordi han mener at den vil være fordelaktig for pasientene. I denne situasjonen er utprøving av ny behandling ikke forskning, den trenger ikke IRB-godkjennelse, og tillatelse gis kun med forbehold om at det ikke foreligger risiko for å bli saksøkt for feilbehandling. Det kan virke som om pasientene i det andre tilfellet (utenfor forskning) blir utsatt for atskillig høyere risiko enn pasientene i det første tilfellet (innenfor formalisert forskning).

Dessuten fremstår legen i det første tilfellet som mer etisk høyverdig. Denne legen evaluerer behandlingen, mens den andre legen bruker en behandling som baserer seg på hans eller hennes subjektive oppfatning. Likevel, siden etiske regler har som mål å beskytte pasientene og fokuserer på å styrke kunnskap rent generelt, ender de opp med å kontrollere den ansvarsbevisste forskeren i stedet for den uansvarlige eventyreren.”

Lantos J. Ethical issues – how can we distinguish clinical research from innovative therapy? American Journal of Pediatric Hematology/Oncology 1994;16:72-75.