Prostatakreftscreening: sikre ulemper og usikker nytte

Prostatakreft er den nest vanligste kreftformen hos menn på verdensbasis,14 og faller grovt sett i to kategorier. Noen menn har en aggressiv variant av sykdommen. Disse farlige variantene sprer seg raskt, og dødelighetsprosenten er høy. Men mange menn har svulster som utvikler seg sakte, og som ikke vil medføre noen fare for helsen i løpet av mannens levetid. Ideelt sett burde en screeningundersøkelse avdekke de alvorlige kreftformene – med håp om at de lar seg behandle – og ikke de som vokser sakte. Grunnen er at det å behandle enhver form for prostatakreft, medfører plagsomme bivirkninger som inkontinens og impotens – en høy pris å betale hvis kreften ikke ville ha skapt problemer i utgangspunktet. [15]

Blodprøver av et stoff som kalles prostataspesifikt antigen (PSA), viser stigning hos de fleste menn som har prostatakreft. Det er imidlertid ingen klar grense mellom menn som har kreft, og menn som ikke har det, [16] og så mange som én av fem med kreft av klinisk betydning har normale PSA-verdier. Og til tross for navnet er PSA alt annet enn ”spesifikt” – for eksempel kan prostatasvulster uten kreft, infeksjoner og også enkelte smertestillende medikamenter du får kjøpt over disk, få PSA-verdiene til å stige. Av denne grunn har PSA-screening sine klare begrensninger.

Likevel har rutinemessige PSA-tester av friske menn blitt varmt anbefalt som screeningundersøkelse for prostatakreft, både av fagfolk, pasientgrupper og selskaper som selger tester, og testene er blitt svært utbredt i mange land. Pressgrupper for PSA-testing har spesielt gjort seg bemerket i USA, hvor det blir anslått at 30 millioner menn blir testet hvert år fordi man mener at det er fornuftig. Så hvor godt dokumentert er det at tidlig diagnostisering av prostatakreft gjennom PSA-tester gir et bedre utfall, og hvilke skadelige effekter er kjent når det gjelder denne testen?

God og grundig dokumentasjon om fordelene og ulempene med PSA-tester begynner nå å bli tilgjengelig. I 2010 ble resultatene fra alle relevante forsøk gjennomgått systematisk. Evalueringen viste at selv om PSA-screening økte sannsynligheten for å bli diagnostisert med prostatakreft (som forventet), var det ikke dokumentert at den påvirket dødeligheten som skyldtes kreft, eller den generelle dødeligheten. [17]

Begynner man så å bevege seg bort fra PSA-screening? Richard Ablin, som oppdaget PSA, mener bestemt at man burde gjøre det, noe han har sagt i årevis. I 2010 skrev han: ”Jeg hadde aldri drømt om at min oppdagelse for førti år siden skulle føre til en slik profittstyrt folkehelsekatastrofe. Det medisinske fagmiljøet må innse realitetene og slutte å bruke PSA-screening på feilaktig måte. Det vil spare oss for milliarder av dollar og gjøre at menn slipper unødige og uheldige behandlinger”. I hvert fall bør alle menn få vite om undersøkelsens begrensninger og mulige negative konsekvenser før de lar seg teste. En gruppe eksperter har uttalt følgende: ”[menn] burde få vite at testen ikke kan si om de har en livstruende kreftsykdom, men at den kan medføre en rekke tester og behandlinger som det hadde vært bedre om de hadde unnsluppet.” [18]