Antibiotika ved for tidlig fødsel

Rettferdige tester av behandlinger som man håper har nyttige virkninger, og som man regner med er ufarlige, kan vise seg å være det motsatte på begge punkter. Leger har de beste intensjoner når de forordner behandlinger, spesielt når de kan tilby håp i en desperat situasjon. En teori gikk ut på at en ”stille” (subklinisk) infeksjon kunne sette i gang veer og for tidlig fødsel. Teorien førte til at leger foreskrev antibiotika til enkelte gravide kvinner i håp om at det kunne forlenge graviditeten. Ingen tenkte ordentlig igjennom at bruk av antibiotika på dette viset kunne medføre alvorlige problemer. Det foreligger faktisk dokumentasjon på at kvinner selv ønsket antibiotika ­ med den holdningen at ”la oss prøve det; det kan umulig gjøre skade”.

Når det til slutt ble gjennomført en rettferdig studie av denne behandlingen, hadde resultatene klare kliniske implikasjoner. For det første kunne man ikke finne noen nytteeffekt. Dessuten viste langvarig oppfølging av babyene i studien at de som var blitt eksponert for antibiotika, hadde større sannsynlighet for å få cerebral parese og problemer med å snakke, se og gå enn dem som var i kontrollgruppen. Disse risikomomentene var ikke blitt erkjent i løpet av de tiårene antibiotika ble gitt til kvinner, og det fantes ikke tilstrekkelig dokumentasjon fra rettferdige tester om virkningen. Slik det ofte er, var sannsynligheten større for at de som fikk utilstrekkelig dokumentert behandling i “vanlig” klinisk praksis pådro seg skader, enn dem som fikk samme behandling i forskningssammenheng. Vi kan si det på en annen måte: Mennesker var mer i faresonen når de ikke tok medikamentene som en del av en rettferdig studie. [17], [18], [19]