En tragisk epidemi av blindhet hos babyer

‘I tiden rett etter andre verdenskrig ble det introdusert mange nye behandlinger for å bedre fremtidsutsiktene for premature barn. De neste årene ble man smertelig klar over at en rekke endringer i stellerutiner hadde gitt fullstendig uventede og skadelige effekter. Den mest bemerkelsesverdige av disse tragiske erfaringene var en ”blindhetsepidemi”, retrolental fibroplasi, i årene 1942–54. Man fant at sykdommen hadde tilknytning til måten ekstra tilførsel av oksygen var blitt gitt på i behandlingen av nyfødte som ikke var fullbårne. Kampen gjennom tolv år for å stoppe «blindhetsepidemien» var en nøktern demonstrasjon av behovet for en planlagt evaluering av alle medisinske nyskapninger før de tas i allmenn bruk.’

Silverman WA. Human experimentation: a guided step into the unknown. Oxford: Oxford University Press, 1985:vii-viii.