1: Er det ikke verdt å prøve alt når en pasient har en livstruende sykdom?

Det kan være fristende å prøve den siste ”vidundermedisinen” eller gjøre som en eller annen kjendis som i et ukeblad påstår å ha hatt god effekt av en behandling – kanskje “alternativ” medisin som er godt markedsført, men ikke utprøvd. Vanlige behandlinger kan virke mye mindre spennende og lovende. Men de fleste behandlinger som brukes for livstruende tilstander, har vært gjennom grundige undersøkelser for å fastslå hvor effektive og trygge de er. Å finne frem til den beste dokumentasjonen før man går i gang med behandling, kan spare mye tid, bekymringer og penger.

Vanlig skolemedisin erkjenner stort sett at det finnes grader av usikkerhet om effekt og sikkerhet når det gjelder behandlinger de tilbyr. Målet er å redusere usikkerhetsmomentene til et akseptabelt nivå gjennom utprøving, og hele tiden systematisk gjennomgå dokumentasjon for å forbedre de behandlingsmetodene som finnes. Slike forbedringer er helt avhengige av bidrag fra pasientene, som innser at dette er eneste måten å oppnå solide fremskritt på.

Det er forståelig at pasienter med livstruende sykdommer blir så desperate at de vil prøve alt, også ”behandlinger” som ikke har vært testet. Men det vil være mye bedre om de blir med i en passende klinisk undersøkelse der en ny behandlingsmetode blir sammenliknet med den beste metoden som finnes til nå. En slik sammenlikning vil ikke bare synliggjøre de ekstra fordelene som ligger i den nye behandlingen, men også de skadene eller ulempene som kan følge med på lasset. Livstruende tilstander kan trenge kraftig lut – og det finnes ingen behandling uten en eller annen form for bivirkning. Dette gjør det ekstra viktig at en ny behandling blir testet grundig og objektivt, slik at funnene kan registreres systematisk, og man kan se hvor sannsynlig det er at den virker.