4: Hvordan kan man vite at forskningsdokumentasjonen gjelder en selv?

Alle avgjørelser tar utgangspunkt i tidligere erfaringer av et eller annet slag, individuelle eller kollektive. Rettferdigee medisinske forsøk som randomiserte studier er rett og slett godt systematiserte varianter av denne erfaringen, utformet for i størst mulig grad å redusere forutinntatthet og skjevfremstillinger. Men uansett hvor systematiske de er, så vil det alltid være noe usikkerhet om i hvilken grad tidligere erfaring former rådet vi gir neste pasient.

Hvis pasientene i en rettferdig studie har samme lidelse, er på samme stadium eller alvorlighetsgrad i sin sykdom som den aktuelle personen, er den mest fornuftige antakelsen at denne personen vil reagere som de andre, med mindre det er gode grunner for å tro at deres tilstand har vært vesensforskjellig.

Selv om forskningsdokumentasjonen er relevant for en pasient, så kan selvfølgelig vedkommende med god rett spørre: “Folk er forskjellige, så det må vel være slik at de kan reagere forskjellig også?” En “rettferdig studie” kan bare si oss hva som fungerer som et gjennomsnitt, men kan sjelden garantere at en behandlingsmetode vil fungere like godt for alle, og den kan vanligvis ikke forutsi hvem som vil oppleve uønskede bivirkninger. Forskningsdokumentasjon kan være veiledende for å finne den behandlingen som sannsynligvis er best, før den deretter blir gitt til den enkelte.

Når det gjelder visse former for hudutslett, for eksempel, kan kunnskapsbasert (dokumentert) behandling anvendes for en del av kroppen, mens en annen del kan brukes til å kontrollere resultatet. Ved å sammenlikne reaksjonene på de to områdene av kroppen kan både lege og pasient kunne si om behandlingen fungerer, eller om den har en ugunstig virkning. Det er faktisk vanlig med et ”testområde” når man første gang tar i bruk hudbehandlinger, for eksempel mot akne og uren hud.

Men vanligvis har vi ikke mulighet for å gjøre en slik enkel sammenlikning. For enkelte kroniske tilstander som ikke er livstruende, for eksempel smerter eller kløe, er det mulig å gjenta perioder med og uten et medikament hos den samme pasienten. Denne tilnærmingen kalles også “n-av-1-studie”, som betyr at antall (n) deltakere i studien er 1; altså en enkelt pasient. For slike studier av enkeltpasienter gjelder fremdeles prinsippene for rettferdig gjennomføring, blant annet en objektiv eller blindet vurdering av resultat etc. Ideelt sett skulle vi derfor brukt placebokontroll av hudbehandlinger eller tabletter, men dette er ofte vanskelig å organisere.

For mange tilstander gjelder det imidlertid at vi ikke kan “prøve og se”: Utfallet er for langt unna eller for usikkert. Det er for eksempel umulig å vite om aspirin vil forhindre hjerneslag hos en pasient før det er for sent. Dette er et problem i de fleste tilfeller av forebyggende medisin, og også når det gjelder behandlinger av mange akutte tilstander, for eksempel hjernehinnebetennelse, lungebetennelse eller slangebitt, der vi ikke har anledning til å teste ut behandlingen hos hver pasient og vente og se. Da må vi eventuelt velge å benytte oss av dokumentasjon med erfaringer fra å ha studert andre tilfeller.

I praksis, dersom vi er trygg på at dokumentasjonen er relevant, er det derfor viktig å spørre seg om alvorlighetsgraden hos pasienten (eller forventet risikonivå hos dem som fremdeles er friske) er sammenliknbar med personene som inngår i studien. Vanligvis har pasienter som er alvorligere rammet, størst utbytte av behandling. Hvis altså alvorlighetsgraden er lik eller større i studiene som påviser at en behandlingsmetode er nyttig, kan vi være forholdsvis trygge på at dokumentasjonen er aktuell. Dersom sykdommen er mindre alvorlig (eller forventet risiko er lav for personer som fremdeles er friske), er kjernepunktet om en mindre bedring enn det som fremgår av studien, fremdeles vil være verdt behandlingen.