Er det noen som er normale?

Helkropps CT-undersøkelser

Blant de testene som tilbys på private klinikker, er computertomografi-skanning (CT) for å se på hode, nakke, bryst, buk og bekken. Dette blir tilbudt befolkningen direkte, og blir vanligvis gjort uten å konsultere personens fastlege. Skanning av hele kroppen blir gjerne markedsført som en måte å få et forsprang på mulige sykdommer på, og med løfte om at et “normalt” resultat er beroligende. Men disse skanningene er ikke bare dyre; det er heller ikke dokumentert noen generell helsegevinst ved å gjennomføre testene på personer uten symptomer eller tegn på sykdom.

Dessuten blir man utsatt for betydelig stråling – omtrent 400 ganger mer enn en røntgenundersøkelse av brystkassen. Det er såpass mye at den britiske Committee on Medical Aspects of Radiation in the Environment (COMARE) i 2007 frarådet sterkt slike ”tjenester” som tilbyr CT-skanning av hele kroppen på ikke-symptomatiske individer.

I 2010 kunngjorde den britiske regjering at de ønsket å innføre strengere regler for bruk av slike helkroppsskanninger. Samtidig advarte det amerikanske FDA folk generelt om at CT-undersøkelser av denne typen ikke hadde noen dokumentert effekt for friske mennesker. De uttalte: ”Mange mennesker er ikke klar over at en CT-skanning av hele kroppen ikke nødvendigvis gir dem den sjelefreden de søker, eller informasjon som gjør at de kan unngå et helseproblem. For eksempel behøver ikke et unormalt funn å være alvorlig, og et normalt funn kan være unøyaktig.” [23, 24, 25]

Å finne balansen

Det er ikke enkelt å finne balansen mellom overambisiøs tråling etter sykdom og det å ikke kunne identifisere personer som kan ha nytte av at sykdom oppdages tidlig. Upopulære avgjørelser er uunngåelig. Helsevesenet må ha god økonomisk styring av sine ressurser dersom hele befolkningen skal dra nytte av dem. Et slikt grunnleggende prinsipp betyr i aller høyeste grad at screeningprogrammer ikke bare må basere seg på grundig dokumentasjon når de settes i gang, men også at de må evalueres for å finne ut om de er nyttige etter hvert som dokumentasjonen øker og omstendighetene endres. Man må tenke grundig igjennom om screeningprogrammer burde tilbys til store deler av befolkningen, eller være mer målrettet mot dem som er i risikosonen for sykdom.