Hjerneslag

Et annet eksempel på unødvendig forskning – igjen fordi resultatene av foregående studier ikke var blitt samlet og analysert – gjelder behandling av hjerneslag med et medikament som heter nimodipin (tilhører en medikamentgruppe som kalles kalsiumantagonister). Hvis det var mulig å begrense graden av hjerneskade hos pasienter som får slag ville det være mindre fare for å utvikle funksjonshemninger.

På begynnelsen av 1980-tallet ble nimodipin testet ut hos slagpasienter etter at dyreforsøk hadde gitt oppmuntrende resultater. Et klinisk forsøk av slagpasienter som ble publisert i 1988, antydet en positiv effekt, men likevel var resultatene motstridende i flere kliniske forsøk av nimodipin og andre kalsiumantagonister.

Da man i 1999 gjennomgikk systematisk den akkumulerte dokumentasjonen fra kliniske forsøk som inkluderte nesten 8000 pasienter, ble det ikke funnet, noen positive effekter. [14] Bruk av nimodipin baserte seg tilsynelatende på solid vitenskapelig dokumentasjon så hvordan kunne dette skje?

I lys av resultatene som forskningen på pasienter viste, ble funnene fra dyreeksperimentene for første gang gransket ordentlig. Først da dyrestudiene ble vurdert systematisk ble det klart at utformingen av eksperimentene generelt var dårlig, og at resultatene var beheftet med fordreide og forutinntatte holdninger, og følgelig var upålitelige. Med andre ord fantes det ingen overbevisende begrunnelse for å gjennomføre forsøk på slagpasienter i utgangspunktet skje? [15]

  • Ichalmers

    (see Chapter 8, p102).

    • Anonymous

      Done