Forord av Nick Ross

Forord til første utgave

Denne boken er bra for helsen din. Den belyser hvordan avgjørelser blir truffet som har med liv og død å gjøre. Den viser hvordan slike vurderinger ofte er belemret med alvorlige feil, og gir leger over hele verden store utfordringer når de skal prøve å reparere skadene.

Likevel gjøres dette uten å skape unødig panikk. Boken gir uttrykk for varm beundring for hva moderne medisin har klart å utrette. Ambisjonene er alltid å forbedre den medisinske praksis og ikke nedvurdere den.

Første gang jeg oppdaget hvordan legevitenskapen er preget av innarbeidet slurv, var på 1980-tallet da jeg ble spurt om å være lekdeltaker i et konsensuspanel som skulle vurdere beste praksis med hensyn til behandling av brystkreft. Jeg ble sjokkert (noe kanskje du også blir når du leser mer om dette emnet i kapittel 2 [nåværende kapittel 3]). Vi tok for oss resultater fra ledende forskere og klinikere og oppdaget av noen av de mest fremragende spesialistene arbeidet etter intuisjon eller ut fra rene og skjære fordommer. Det betydde at en kvinnes sjanse til å overleve eller bli vansiret etter operasjon, i stor grad var avhengig av hvem som behandlet henne, og hva disse fordommene var. En kirurg var tilhenger av ”heroisk mutilering”, en annen foretrakk bare å fjerne klumpen, en tredje valgte aggressiv strålebehandling og så videre. Det var som om tidsalderen for vitenskapsbaserte vurderinger hadde gått dem hus forbi.

Dette var faktisk ofte tilfelle, og for mange leger er det slik fremdeles. Selv om forholdene er blitt bedre, finnes det mange talentfulle, oppriktige og dyktige leger som er merkelig uvitende om hva som er god vitenskapelig dokumentasjon. De gjør det de gjør fordi andre leger gjør det, eller fordi det virker ut fra egen erfaring. Men personlig erfaring, uansett hvor besnærende den er, er ofte svært villedende – noe denne boken avslører i all sin brutalitet.

Noen leger mener det er naivt å bruke en streng vitenskapelig målestokk på behandlingen av enkeltpasienter. De fremholder at medisin både er vitenskap og kunst. Men uansett hvor vakkert dette lyder, så er det selvmotsigende. Selvfølgelig er medisinsk kunnskap begrenset, og kompleksiteten i et individ er nesten uten grenser. Derfor finnes det alltid usikkerhetsmomenter. I praksis betyr god legevitenskap også treffsikker gjetting. Men altfor ofte har mange leger visket ut forskjellen mellom gjetting og sikker dokumentasjon. Enkelte ganger har de forkynt at de er sikre når det faktisk finnes en vesentlig grad av tvil. De skyr pålitelige data fordi de ikke vet hvordan de skal vurdere dem.

Denne boken forklarer forskjellen mellom personlig erfaring og mer komplekse, men bedre metoder for å skille det som fungerer, fra det som ikke fungerer – eller det som er trygt, fra det som ikke er det. Så langt den kan, unngår den tekniske begreper og satser på enkle og klare uttrykk som “rettferdige tester”. Den advarer oss om at vitenskap, som alt annet av menneskelig virksomhet, er tilbøyelig til å være ufullkommen og forutinntatt (på grunn av feil, forfengelighet eller – og det er spesielt livsfarlig innen medisin – kommersielt press). På tross av dette minner den oss om at det er vitenskapens omhyggelige metoder som har skapt nesten alle de fantastiske fremskrittene i menneskelig kunnskap. Leger (og mediefolk som meg) burde slutte å rakke ned på kliniske undersøkelser som ”forskning på menneskelige prøvekaniner”. Tvert imot er det et moralsk imperativ for alle leger /klinikere å reklamere for rettferdige forsøk overfor sine pasienter og få dem til å delta.

Dette er en viktig bok for alle som er opptatt av sin egen og sin families helse eller helsepolitikk. Pasienter blir ofte sett på som mottakere av helsetjenester i stedet for som deltakere. Oppgaven fremover er like mye vårt ansvar: det vil si allmennheten som legevitenskapen er myntet på, og som finansierer helsetjenestene, i tillegg til legers og forskeres ansvar. Er vi bare passive konsumenter av helsetjenester, vil vi aldri klare å høyne standarden. Pseudovitenskap blir resultatet hvis vi foretrekker enkle svar. Dersom vi ikke aktivt støtter gjennomføringen av grundige behandlingsstudier, får vi meningsløse og enkelte ganger farlige behandlinger i tillegg til alt det som faktisk fungerer.

Boken hevder at det er viktig å forbedre forholdene, og det er pasientene som står i sentrum. Men den er like viktig for leger, medisinerstudenter og forskere – alle vil ha nytte av leksjonene den gir oss. I en ideell verden ville boken vært obligatorisk lesning for alle journalister og tilgjengelig for alle pasienter. Er det slik at leger ikke strekker til når det gjelder å veie vitenskapelige resultater opp mot hverandre, er vi, hvis liv avhenger av dem, generelt sett enda mer utilstrekkelige.

En ting lover jeg deg: Hvis temaet med utprøving av medisinske behandlinger er nytt for deg, vil du etter å ha lest boken oppfatte legens råd på en helt annet måte enn før.

Nick Ross
Journalist og programleder i TV/Radio
16. November 2005