Psykiske lidelser

Dessverre er det ikke all forskning som er like relevant eller godt gjennomført. Et eksempel er den plagsomme tilstanden som kalles tardiv dyskinesi. Dette er en alvorlig bivirkning etter langvarig bruk av nevroleptika (antipsykosemiddel) som foreskrives for psykiatriske lidelser, særlig schizofreni. De tydeligste kjennetegnene på tardiv dyskinesi er gjentatte ufrivillige bevegelser i munn og ansikt slik som grimaser, smatting og til stadighet å stikke ut tungen eller snurpe sammen kinnene og så blåse dem opp. Enkelte ganger etterfølges dette av rykninger i hender og føtter. En av fem pasienter som tar et nevroleptikum i mer enn tre måneder får disse bivirkningene.

I 1990-årene begynte en gruppe forskere å systematisk undersøke  hvilke behandlinger som hadde vært brukt mot tardiv dyskinesi i løpet av de siste 30 år. Da de skrev om dette i 1996 var de temmelig overrasket over at de fant rundt 500 randomiserte forsøk som innbefattet 90 forskjellige medikamentbehandlinger. Likevel hadde ingen av forsøkene produsert noen nyttige resultater. Enkelte av studiene inkluderte for få pasienter til at resultatene var pålitelige, mens i andre hadde behandlinger blitt gitt i et så kort tidsrom at en ikke kunne forvente virkning. [11]

Den samme forskningsgruppe publiserte deretter en omfattende oversikt over innholdet og kvaliteten av de relevante randomiserte forsøkene for behandling av schizofreni. De vurderte 2000 studier og ble skuffet over det de fant. I løpet av de siste årene har medikamenter gjort fremtidsutsiktene bedre for personer med schizofreni.

Nå kan for eksempel de fleste pasientene bo hjemme eller fungere ute i samfunnet. Men selv på 1990-tallet (og også i dag) ble de fleste medisinene utprøvd på pasienter i sykehus og det er derfor usikkert hvor relevante de er for polikliniske pasienter.  Det var også overraskende at metodene som ble brukt for å vurdere utfallet av behandlingen var så lite enhetlige. Forskerne fant ut at det var blitt utprøvd over 600 behandlinger, ­ som oftest medisiner, men andre behandlinger som psykoterapi ble også testet.

Totalt ble det benyttet hele 640 forskjellige typer målinger til å vurdere resultatet og av disse var 369 benyttet bare én gang. Sammenlikningen av de forskjellige studiene ble derfor alvorlig begrenset og resultatene var praktisk talt umulige å tolke for både leger og pasienter. I tillegg til en rekke andre problemer fant forskerne mange forsøk som var for små eller for kortvarige til å kunne gi nyttige konklusjoner. Nye medikamentbehandlinger ble ofte sammenliknet med uforholdsmessig store doser av et medikament som var velkjent for sine bivirkninger, selv når det fantes behandlinger som folk tålte bedre – åpenbart en urettmessig sammenlikning.

Forfatterne av oversikten konkluderte med at et halvt århundre med studier av begrenset kvalitet, varighet og klinisk nytte ga stor åpning for godt planlagte og gjennomførte forsøk og kompetent rapportering. [12]