Skader som kan unngås hos studiedeltakere

Å unnlate å vurdere all relevant og pålitelig dokumentasjon kan også resultere i skader hos personer som deltar i forskningsprosjekter; skader som kunne vært unngått. Forskere involverer seg fremdeles i og får tillatelse til å utføre studier som innebærer at man lar være å tilby behandling som er kjent for å være effektiv. Lenge etter at det fantes pålitelig dokumentasjon som viste at antibiotika til pasienter som gjennomgikk tarmoperasjon reduserte faren for å dø av komplikasjoner etter operasjonen, fortsatte forskere med sammenliknende studier der man unnlot å gi antibiotika til halvparten av pasientene som deltok.

Siden forskerne lot være å oppsummere kjent kunnskap på en systematisk måte ble halvparten av deltakerne i studien frarøvet en behandling med kjent positiv virkning. Denne alvorlige unnlatelsessynden ble åpenbart oversett av organisasjonen som finansierte studien, og av de forskningsetiske komiteene som gjennomgikk protokollene og ikke stilte kritiske spørsmål.

Det er ikke bare pasienter med behov for behandling som kan utsettes for risiko hvis forskerne ikke vurderer allerede kjente effekter på en systematisk måte. Også frivillige deltakere som i utgangspunktet er friske kan bli skadet.

Kunne en gjennomgang av dokumentasjonen først ha forhindret et dødsfall?

Den første fasen av utprøvingen av noen nye medisiner består ofte i å prøve ut medisinen i en veldig liten gruppe med friske frivillige. I 2006 fikk seks unge frivillige menn injeksjon av en medisin som aldri før var blitt brukt på mennesker på en privat forskningsinstitusjon vest i London. De opplevde å få livstruende komplikasjoner – en av dem mistet både fingre og tær – i tillegg til at deres helse generelt ble satt på spill.

Denne tragedien kunne antakeligvis ha vært unngått [13] hvis rapporten om en kraftig reaksjon på en liknende medisin var blitt publisert, [14] og hvis forskerne hadde gjort en systematisk gjennomgang av det man allerede kjente til om virkningen av slike medisiner. [15] Hadde de gjort det, ville de kanskje ikke gått videre med studien overhodet, eller også kunne de gitt injeksjonen til én person om gangen i stedet for til alle samtidig. Dessuten burde og skulle de ha advart de friske, unge og frivillige forsøkspersonene om den potensielle risikoen. [16]