Ikke-skjev forhåndsbestemt fordeling til behandlingsgruppe

I 1854 viste Thomas Graham Balfour, som var militærlege på et krigsbarnehjem, hvordan man kunne sette sammen behandlingsgrupper som ville sikre at likt ble sammenliknet med likt. Balfour ønsket å finne ut om belladonna ville beskytte barn mot å få skarlagensfeber, slik enkelte påstod. For ”ikke å bli bebreidet for å velge”, som han uttrykte det, plukket han ut annethvert barn til å få medikamentet og annethvert barn til ikke å få det. [5]

Denne eller andre objektive måter å sette opp kontrollgrupper på, er et grunnleggende prinsipp i rettferdige forsøk. Det øker sannsynligheten for at gruppene er like, ikke bare med hensyn til kjente og målte nøkkelfaktorer, men også uregistrerte faktorer som kan påvirke tilfriskningen etter sykdom, og som det er umulig å gjøre statistiske korreksjoner for.

For å oppnå en ikke-skjev fordeling til ulike behandlingsgrupper som skal sammenliknes er det viktig at de som designer studiene forsikrer seg om at leger og pasienter ikke vet eller kan forutsi hva neste fordeling vil være. Hvis ikke kan de bevisst eller ubevisst bli fristet til å foretrekke en bestemt behandling.

Dersom for eksempel en lege vet at den neste pasienten som skal delta i en klinisk studie, vil få placebo, kan han eller hun komme til å oppmuntre til at en alvorlig syk pasient ikke blir med og heller vente på en pasient som ikke er så syk. Så selv om det er planlagt å gjennomføre et objektivt utvalg av personer, vil dette bare kunne skje dersom utvalget holdes skjult for dem som avgjør hvem som skal delta. På den måten vil ingen kunne si hvilken behandling den enkelte skal få og bli fristet til å avvike fra den objektivt oppsatte fordelingsplanen

Concealing treatment allocation in a trial using telephone randomization (Click to enlarge)

En slik skjult fordelingsliste gjøres som oftest ved å sette opp en plan som er mindre forutsigbar enn annenhver en – for eksempel ved å bruke tilfeldige tall – og ved å holde fordelingsplanen ukjent.

Det finnes flere metoder for å skjule fordelingsplaner. Randomisert fordeling kan for eksempel gjøres via telefon eller datamaskin når en pasient er kvalifisert til å delta i studien. En annen metode er å bruke nummererte konvolutter med en behandlingsfordeling i hver. Når en pasient er kvalifisert til studien, åpnes konvolutten som forteller hvilken behandling som skal gis akkurat denne pasienten. Skal dette systemet fungere, må konvoluttene være ugjennomsiktige så leger ikke kan jukse ved å holde konvolutten opp mot lyset.

Denne fremgangsmåten er i dag kjent som hovedkriteriet for rettferdige forsøk. Undersøkelser der tilfeldige tall benyttes til å fordele behandlinger, er kjent som “randomiserte undersøkelser“.     

For å oppnå en ikke-skjev fordeling til ulike behandlingsgrupper som skal sammenliknes er det viktig at de som designer studiene forsikrer seg om at leger og pasienter ikke vet eller kan forutsi hva neste fordeling vil være. Hvis ikke kan de bevisst eller ubevisst bli fristet til å foretrekke en bestemt behandling. Dersom for eksempel en lege vet at den neste pasienten som skal delta i en klinisk studie, vil få placebo, kan han eller hun komme til å oppmuntre til at en alvorlig syk pasient ikke blir med og heller vente på en pasient som ikke er så syk. Så selv om det er planlagt å gjennomføre et objektivt utvalg av personer, vil dette bare kunne skje dersom utvalget holdes skjult for dem som avgjør hvem som skal delta. På den måten vil ingen kunne si hvilken behandling den enkelte skal få og bli fristet til å avvike fra den objektivt oppsatte fordelingsplanen